Ja-a...
Her kunne jeg skrivd veldig lite og veldig mye...:P
Jeg er for tiden...meldt ut av samfunnet. Etter en tid med veldig lite søvn samt ze baggage jeg har fra før av, så gikk det rett og slett bare ei vei.
Høyt utdannede og hyggelige mennesker på Blefjell sykehus avd. Notodden sier både urovekkende og hyggelige ting til meg.
De urovekkende går ut på at jeg er blod- og vitaminfattig med den følgen at jeg alltid går rundt og er svimmel, og at jeg må lære meg å slappe av. De hyggelige tingene er at det kommer til å gå over, og det vet jeg også..
Det som gjør det vanskelig for meg er det at... jeg savner menneskene på skolen. Jeg savner å sitte med dem i kantina. Jeg klarer ikke å slappe av med tanke på alt jeg går glipp av. Men samtidig vet jeg at jeg er omtrent ikke brukbar på dette tidspunktet.
Jeg kom til å tenke på at...bare det å sitte med klassen min i kantina i lunsjen - jeg har aldri tatt for gitt hvor mye det egentlig betyr for meg. Det er en knøttliten gest egentlig, men når jeg sitter der så tenker jeg - hvor heldig er ikke jeg, som får lov til å sitte ved siden av disse fine menneskene. Det er i og for seg absurd, men jeg tar det ikke for gitt, etter alle de gangene jeg har sitti alene.
Dagene nå går i å tenke og prøve å ikke miste grepet. Jeg har mistet det litt nå, så mye som jeg selv kan tillate meg. Mister jeg det mer nå, så kan jeg vinke farvel til alt som har mening for meg. Kjæreste, venner, skole, familie...
Jeg tenker mye....var dette liksom den store krisen? Eller var det bare en forsmak? Kommer det mer...? På en måte angrer jeg dypt for at jeg lot meg knekke på denne måten.. But still - it was bound to happen. Denne gangen rakk kroppen si i fra i tide før jeg gjorde noe dumt.
Vel, nå begynner både nozinan og imovane å fungere som det skal, blir vanskeligere å skrive ordene riktig...
På tide å sove ja...
